NÅDE DEG!

BEGGIN' YOU FOR MERCY

(Sangtitler er visst min "hang up" for tiden)

Mercy (nåde) må vel være noe av det fineste dersom vi vet og har erfart hva det betyr. Jeg har nok misbrukt dette ordet noen ganger opp gjennom tiden når jeg oppgitt har truet barna mine eller min mann med "Nåde deg" visst du gjør eller sier noe jeg ikke har tenkt du burde gjøre eller si. Jeg gjør en innsats for å stoppe denne bruken av ordet i mitt liv.

Nåde er jo ikke ment å brukes som en trussel, det er jo det stikk motsatte. Nåde er frigjørende. I mitt kristenliv er jo dette ordet helt avgjørende. Jeg kan ikke kalle meg kristen uten å ha fått smakt på nåden, og dens virkning. Nåde er fint, frigjørende og gir fred. Nåde er gratis.

Jeg ønsker å ta dere med til Mercyships for jeg synes dette er et så nydelig og viktig arbeid. Der opplever små og store å få hjelp som de aldri hadde fått andre steder. De som av økonomiske grunner ikke får nødvendig medisinsk hjelp opplever å bli møtt- og tatt vare på ved hjelp av Mercyships sitt viktige arbeid.

Et nydelig, ungt ektepar jeg kjenner har valgt å betale for å arbeide ombord på et av skipene til denne organisasjonen. For det er nemlig på denne måten folk får nødvendig hjelp. Jeg har så sykt stor respekt for disse to som har valgt å vie sin tid og sine penger til dette fantastiske arbeidet og jeg heier virkelig villt og hemningsløst på dem.

Sjekk ut kjellandlara.wordpress.com for å se hva dette arbeidet går ut på. Og bli gjerne med som sponsor i arbeidet deres.

Må de virkelig få øs-pøs med nåde og velsignelser i sitt arbeid på Mercyships.

Om litt er det Gudstjeneste i kirka mi, og jeg er ganske så sikker på å bli møtt med nåde der også. Og jeg håper at de som møter meg også får kjenne at jeg møter dem på samme vis.

"Nåde meg" visst ikke!

God og nåderik søndag ønskes deg!

Kompliserte kirurgiske inngrep blir gjort på skipet, i tillegg til tannhelse, og forebyggende og oppfølgende legehjelp.

Bilder funnet på nett.

Flatpakkar alse...

"I'm starting with the man in the mirror"

Det er mye jeg både velger og gjøre , og som jeg ofte gjør. Jeg tenker ofte på omstendighetene rundt meg som en forklaring på hvorfor ting skjer- eller ikke skjer. Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn, men kanskje livet kjennes lettere når man kan skylde på "andre" eller noe annet enn seg selv i det minste.

Vi går inn i et år med mange endringer i vårt liv, og endringer takles som kjent ikke like godt av alle i familien. Vi skal få avlastning, dette er svære greier, og dette må innarbeides og tilvennes hos både voksne og barn. Det å skulle konfirmeres er også veldig spennende og svært, og dette brukes det mye krefter på hos alle involverte. Vi skal ha vinterferier, påskeferier og sommerferier og skifte klassetrinn. Alle slike ting tar utrolig mye krefter.

Jeg har som mamma nå valgt å pause litt i livet mitt for at jeg skal kunne få rydda plass til disse forandringene og alt det fører med seg. Det trengs en rolig start om morgenen,noe som virkelig gjør stor forskjell i hverdagen.

Boka som kjennes ut som den bare må ut, den må skrives mens jentene er på skolen. Ettermiddagene krever jo at vi er "på" fra hjemkomst til de sover.

De tingene jeg ønsker å endre er knyttet til meg selv, for det er faktisk lettest å endre seg selv, da omstendighetene i hjemmet er uforanderlige. Jeg ønsker å endre meg på tre områder. Ånd, sjel og legeme. Det har tatt mange år å bryte meg ned på disse områdene, så jeg trenger å bruke tid og ha overskudd for å i hele tatt klare dette. Overskuddet får en ikke dersom en ikke gjør noe med helsa, og helsa får vi ikke gjort noe med dersom ikke det mentale er balansert og du kjenner deg motivert. Og for min del så må også den åndelige biten være på plass for at det mentale skal kjennes balansert.

Denne reisen er så smått startet på når jeg nå "tømmer" hodet for boka, men startskuddet for min endringsreise går på ordentlig den 1.februar. Det kjennes bedre ut enn 1.januar for meg.

Jeg føler det litt slik at jeg er et slikt flerfunskjonellt flatpakka møbel fra IKEA og jeg skal sette meg selv sammen slik at jeg kan virke best mulig i alle funksjonene- og det er ingen annen bruksanvisning enn den jeg kjenner i hjertet mitt. Da må boka skrives slik at jeg får satt sammen den "skuffen" og kanskje til og med lukka den igjen. Da må jeg innarbeide trening og kostholdsendring slik at den skuffen kan passe og ikke låses men brukes i det daglige. Da må den åndelige biten på plass og få den rette plass og funksjon. Det mentale må tillegges nok oppmerksomhet slik at det blir riktig sortert og plassert, tømt eller resirkulert. Da først kan "møbelet" funke og vedvare i de årene det er ment å vare. Og dette tar TID. Derfor har jeg pauset, for å gi meg selv nok tid til alt dette.

Jeg trenger virkelig at dere blir med meg på denne "reisen". Forhåpentligvis er jeg ferdig satt sammen til høsten starter og kan starte fresh med jobbsøking som lærervikar (det kjekkeste jeg har jobba med til nå) eller noe annet da.

Hvordan kan DU være med meg?! Det viktigste du kan gjøre som min venn er å støtte meg. Jeg håper du vil komme på de kveldene jeg arrangérer "tirsdagsgodt". Jeg gleder meg sånn til å være sammen med deg disse kveldene- og vi skal virkelig få kjenne godfølelsen den tirsdagen en gang pr mnd. Kanskje du kan lære noe av meg, jeg vet i hvert fall at jeg kommer til å lære mye av de gjestene jeg inviterer hver kveld. Ta med deg en kompis eller venninne, kjæreste eller forelder. Disse samlingene er for alle generasjoner. Den første samlingen går av stabelen tirsdag 30.januar kl 20.00- og søk opp sprudlekroken verksted på fb for å skaffe deg billett.

Mer informasjon kommer imorgen. Da skal jeg sprudle litt om noe som heter Mercyship og to FANTASTISKE mennesker jeg kjenner og ser sykt opp til. Håper vi "ses" da. God lørdag kjære venner, og bli gjerne med og ta utfordringen om "rydding" i skuffer og skap du også, sammen kan vi klare det umulige- det vet jeg. Jeg er råklar!

Men først er det kos med familien og TV lørdag og lørdagsgodt med favorittprogram og min favorittartist Christel Alsos i "Hver gang vi møtes". Stemmen hennes treffer meg hver gang jeg hører den.

Magisk!

UNDER TVANG

Det e' (tvangs)TANKEN som teller !

 

Det er så merkelig dette med tvangstanker. Og det er også noe merkelig at mine tvangstanker er de jeg rangerer høyest og lar styre i hjemmet vårt. Det er jo ikke nødvendigvis slik at jeg er alene i vårt hjem om å ha slike. Men det er mine som teller mest(!) kjennes det unektelig som.

Flere ganger daglig tar tvangstankene mine styring og når jeg går gjennom dagen så har jeg allerede før klokka 8 tatt meg selv i dette.

Tannkremtuba med ståkork- må(!) faktisk stå dersom jeg i det hele tatt skal komme meg ut fra badet, håndkle må henges opp og håndsåpa må faktisk stå slik at etiketten og pumpa peker mot meg... jeg vil ha meg frabedt nådeløs og vilkårlig peking mot veggen.

Jeg går fredfull og lykkelig ut av badet og må bare rette på brikka på kommoden i gangen før jeg kommer inn i kjøkkenet.

Her oppdager jeg jo skatten som sitter å drikker vann i Veakoppen mens hun spiser frokost på en tallerk som ikke matcher(!) og så er hun helt avslappet! Jeg må si beundringen for henne stiger i takt med at det klør på innsiden hos meg.

Jeg velger å fokusere på sortering i oppvaskmaskinen, det roer meg alltid. Noen(!) har jo selvsagt satt en tallerken feil vei og et glass er ikke satt der(!) det skal.

Jeg klarer fint å le av meg selv i dette. Jeg, som jo ser på meg selv som en som er opptatt av de viktige(!) tingene i livet...

Jeg er altså til tider "sykt" opptatt av totalt uviktige ting. For det er faktisk totalt uviktig at håndklene blir bretta slik jeg ønsker, det viktigste er at det faktisk er håndkler som er rene og tørre.

Og jeg har jo strengt tatt andre ting å gjøre enn å brette allerede brettede håndkler på nytt. (Ja, det hender jeg bretter på ny..)

Kanskje dette også er en av de forandringene jeg må prioritere og fokusere på i 2018 (sa hun til seg selv mens hun paralelliserer alt som ligger på bordet foran henne)

 

JEG HEIER PÅ DEG

Dugnad-HURRA!

 

Den første BARNEFESTIVALEN på HAUGALAND har stått opp. Og den hadde aldri komt verken tidsnok eller fullt "påkledd" te startdagen om ikkje mongen fantastiske og ivrige sjeler hadde tenkt på alt som må tenkast på for at øve 150 ungar sko bli godt og trygt tatt vare på i kirka vår og Storhall. Eg vil barra lovprisa dei som våga og tenka stort og realisera det dei drømme om- og det for at ungane våre skal få kjenne seg sett og verdsatt! Ein diger og kjærlige takk te festival-general som smilande og "litt" trøtte guida små og store og leda det heila. Første dagen som ein av dugnadsgjengen var ein sanne fryd. Glade ungar og lika glad voksne som kose seg! Det har rett og slett vore ei sanne fryd å få vara med på. Idag, søndag e' det konsert og me som foreldre ska høyra våre håpefulle synga om Jesus- det e' alltid lika fint, men når dei gjere det ilag med 150 andre- ja då blir det tåreflaum te utpå kjørkjetunet vil eg tru. Kjekt å sjå koss lillemor kose seg og øve på både bevegelsar og tekstar mens me venta på at det ska begynna. Og ivrige hjølpejentå mi som e' klar for adle oppgaver hu blir gitt. Eg blir ikkje mindre glad i kjørkjå vår pga dette, men føle meg både kry, stolte og glad som får vara ei litå brikka i dette puslespelet!

 

GUD DU ELSKER MEG OG TAR MEG SOM JEG ER

JEG BLE SKAPT FORDI DU VILLE HA MEG HER

OG JEG VET DU ER FORNØYD MED MEG

DERFOR VIL JEG TAKKE DEG

RIKERE ENN EN MILLIONÆR

ELSKET FOR DEN JEG ER.

Kry hjølpeledar som får plukka og tella druer...

Kjekke og gode festivalgeneral Bjarne Andreas

Desse herlige- for et tospann ❤❤

To be FRANK with you

Går det an å finna lykke i 5 bokstavar?

Alle ting eg forbinder med lykke, har meir eller mindre bokstavar. Mann, familie, venner, jobb, musikk, mat, sommar, bøker, grilling, baking, tegning, maling...

Alt utenom reise, kirke, leire og spøta. Det skal eg skriva om ein annan dag.

Lykken finnes nemligt i et navn for oss- dette navnet på 5 bokstavar.

FRANK

?F for Fotball

?R for Raus

?A for A-lag

?N for Nedpå

?K for Kjekke

Vi kan nemligt bli glad i nokon vi, heilt utan at vi egentligt kjenner dei. Det er rart og merkelig, men det er mest fantastisk og fasinerande.

Etter at A-laget rykka opp ein divisjon, etter at lillesøster fekk leie ein A-lagsspelar inn på ein direkte sendt kamp i Storhallen forandra livet seg litt til det betre i heimen.

Det er nemleg slik at no er Frank litt vår, fordi han er ein av dei utvalgte utenom M&M. Me likar Frank. Etter at Frank gav oss ein god jul klem då vi var på rusletur i romjula har livet slik vi kjenner det i heimen blitt litt lysare. Dagane blir kjekkare når dei får starte med melk i storebrors Vea-krus, skuledagen blir kjekkare når vi kan ha på oss Vea-skjerf, for på det laget, der spelar Frank nemlig. Og broren(!) hans også.

Idag gløymde vi nesten ut Frank et øyeblikk, for idag skal nemlig FKH besøke storhallen. Og vi, vi heiar på FKH også vi, så inderlig og ekte at det blir eit sorgens kapittel i heimen om det blir tap. FKH skal spele mot presselaget. Mor i heimen er engasjert, men ikkje nok til at ho veit kven presselaget består av.

Men totalt uavhengig av om Frank er med på laget så vil dagen bli god, dersom me berre får et glimt av han i Storhallen.

FRANK- du er ein kvardagshelt, og me vil takke deg for du ser oss og tek tid til å helse på, om det enten er på et fortau me møter deg, eller på Prix.

Også heiter Frank, VEA til etternamn- det er jo berre det kulaste vi kan tenkje oss!

God helg, om du er så heldig at du heiter Frank, eller ikkje!

 

 

 

 

 

VEGARBEID PÅGÅR

TO BE OR NOT TO BE?

Kva vil du med livet ditt?

Kvar er du på veg?

Spørsmåla heng både i lufta og sitrar i sjel og hjarte, og eg er nok ikkje åleine om å kjenne på desse spørsmåla.

LIVET ASS

Livet vårt er ikkje valgt, men det er blitt- og det er, og det er no. Eg har kome så longt eg kan i å akseptera at slik blei det Hibbi. Livet mitt blei slett ikkje det eg hadde tenkt, men det er blitt større og rikare på både glede og sorg, og mest og viktigast av alt, det blei- og er vårt liv. Og i det skal eg "bygge og bo". Nokre gonger trengs det fagfolk for å ferdigstille og godkjenne bygg... eg vil sjå tilbake på livet mitt og vite at eg gjorde det eg kunne, brukte den kompetansen eg hadde til å gjere livet for dei eg elska, og dermed mitt liv godt eller godt nok. Eg vil være den som godkjenner mitt liv og mine val- for eg er fagmann her- sidan det er mitt liv det handlar om.

KOR FURAN E' VEIEN?

Eg står ved eit vegskille kjennest det som, men det kjennest godt og rett, og du, eg blir kjempeglad om du vil gå på vegen ilag med meg. Når det er tungt å gå, når det er langt å gå, når eg har gått meg heilt bort, når lyset i tunellen ikkje kjem til syne, når det er vegarbeid, eller når vegen er så mørk at eg blir mørkredd og treng at du lyser opp eller best av alt; kjem og hentar meg i ein oppvarma bil med høg gladmusikk på anlegget. Så lovar eg å gjere det same med deg, for me treng nemlig kvarandre for å klara denne reisa som jo livet er.

HAUST I LIVET OG ELLERS

Hausten min i heimen har vore tøff utan at eg treng å utbrodere det for at dykk skal tru meg. Mykje- om ikkje alt, handlar om annerledeslivet vårt. Eg skal komme nærare innpå korleis det er seinare.

Livet som mamma til fem barn kan slå alle og einkvar ut frå tid til annan- men veit du kva? Livet som ikkje mamma, eller mamma til ein, to eller tre kan gjere akkurat det same. Livet er hardt nokre gonger for alle, og for nokon er det hardare enn for andre.

Eg ønsker for alt i verda ikkje å framstille vårt liv som hardare enn andre sitt, for eg veit bedre!

Eg veit- og kjenner også at det er vårt liv eg kjenner best og tar mine val ut ifrå. Nokre gonger tek eg gode val, andre gonger mindre gode. Det hender faktisk(!) at eg tek reint dårlige val også. Slik er det å være meg, og eg vågar ein påstand om at slik er det for dei fleste.

TIME-OUT

Eg har no pausa litt i mitt liv og vil no fortelje deg kvifor.

Igår såg eg ein mann på TV som hadde sett for seg det værste for at han deretter skulle kunne ta rette valg og skifter i sitt eige liv for å gjera det optimalt.

Eg har vel kjent meg meir og meir sliten og mismodig dei siste åra. Men har enten skjøve det vekk eller gjemt det "aller bakerst" heile tida. Eg har ikkje tillatt meg sjølv å tenke for lenge i dystre fargar- for eg har vel kjent at livet mitt ikkje tillet dette. Det er rett og slett ikkje rom for dette i kvardagen min. Enkelt og greit, eller vanskelig og ugreit

Eg vil så gjerne klare å leve eit "normalt" liv (kva er det foresten?) og møte dei krava kvardagen og samfunnet stiller, men endar alltid opp med og komme til kort. Dersom eg jobbar dagtid er det ikkje krefter igjen til ettermiddagane då mor trengs like mykje som far trengs.

Ei god venninne sa til meg ein dag at du Hibbi og Oddi, med dykkar livssituasjon er på jobb 24/7 og det er det ikkje så mange som orkar i lengden. Ho sa også at du burde jo hatt omsorgslønn du!

Eg er ikkje der i det heile tatt, eg ønsker at dei som av ulike årsakar må ta seg av barnet sitt når dei egentlig skulle vært på jobb får omsorgslønn i tillegg til heder og ære og årlige turar/pausar sponsa av staten.

Eg har no valgt å ta kontroll over eiga tid, for at vår livssituasjon og liv skal opplevast godt, og det for ALLE!

Eg må berre få utrykke takknemlighet og lykke over til no FANTASTISKE og tilnærma stille og harmoniske morgonar. Gode stunder slik at ein slepp å bruke timar på å komme seg til hektene igjen. Og folkens, eg har litt tid for meg sjølv kor der er rom for mine tankar og behov. Nokre gode timar med å skrive, illustrere og skape leire om til figurar, slike ting ein skal bruke fritida si på, for timane kor ungane er på skulen er nemlig den einaste fritida eg får i mitt liv. Den skal eg bruke på det andre bruker fritida si på. Kanskje får eg smett inn et cafébesøk med ei venninne, kanskje får eg trena litt eller komt meg ut i frisk luft i det minste.

Førebuing til ettermiddagsvakta startar ca 1,5 time før ho inntrer på ordentlig. Ca kl 15.45 startar eg jobben- og dersom eg har brukt litt av fritida mi rett kan det bli ein god dag på jobben! Då er det jobb fram til kl 22.00 Då er me over i kvilande vakt med utrykningsansvar. Det kan være det blir utrykning på diverse alarmar nattestid men eg er då over i sovande nattevakt. I nattevakta inngår også vekking og morgonstell. I 3 helger er det jobb

Fredag ettermiddag til mandags morgon. Kvar 4.helg har vi no fått innvilga fri.

Min mann og eg deler på denne stillingen og det er ikkje alltid like kjekt å være med mamma og pappa på jobben for dei som ikkje står i "stillingsbeskrivelsen" og det oppleves slett ikkje kjekt for dei andre at mamma og pappa er så mykje på jobb, så ein av oss prøver alltid å være tilgjengelig i familien ellers. Nokre gonger lykkast vi i dette, andre gonger ikkje. Og det er det vondaste å kjenne på.

Tida frå minsteskatt til størreskatt er heime er heilt avgjerande, både for mamman og lilleskatt. Då kan vi gjere lekser i fred og ha ein til ein tid.

Dei valga eg no har gjort, det med å legge nér arbeidet mitt ❤butikken, å bruke god tid om morgonen, rydde ut det eg kan av forstyrringar har gjort så stor forskjell at eg ikkje klarar å uttrykke det med ord. Ein god kvardag for storeskatt gir også gode kvardagar for resten i skattekista. Det å sjå og kjenne på desse endringane gir grunn til takknemlighet.

Så var det dette med jobb då Hibbi, du er jo nødt til å tjene pengar!

Heilt avgjerande er det for at eg skal kunne gjere ein god jobb, at eg, Hibbi, råder over mi eiga tid. At eg får legge opp løpet for mine arbeidsdagar, for det er nemlig heilt avgjerande for resten av familien.

For eg har nemlig lysst og jobbe og delta i samfunnet slik som dei fleste andre. Eg vil ikkje motta omsorgslønn for eg har mykje overskudd så lenge eg har råderett over eiga tid, eg vil yte og betale skatt og bruke det eg har av evner i min jobb. Eg vil kjenne at folk sett pris på jobben eg gjer, eg vil kunne sei at eg er på jobb når eg førebur "Tirsdagsgodt" , eg vil at folk skal komme å høyre kva godt eg har på hjerta dei tirsdagane eg har booka kulturhuset. Eg vil at dei som set pris på det eg kan tilby kjem, aldri skal du koma av plikt eller medynk. Eg er audmjuk og takknemlig, men likevel stolt av tilbakemeldingane eg får etter eg har hatt show eller foredrag. Men aldri tru at eg ikkje jobbar for pengane.

Eg treng at du kjem om du vil , og kanskje du også treng å koma desse tirsdagane. Og du veit jo ikkje kva godt "Tirsdagsgodt" kan gjere med deg før du har prøvd så herved er utfordringen gitt. Eg gledar meg til å sjå deg, å håpar det blir ofte!

HURRA! EG ER KLAR SOM EIT DINOSAUREGG!

 

 

 

NÅR FORANDRING IKKJE FRYDER

SPRUDLING PÅGÅR   

Midt i store endringar, eller små endringar me står i kan ein kjenne på nettopp dette. Det er ikkje alltid slik at forandring fryder. Dei fleste gonger kjennes det heilt motsatt. 

Eg reiser litt tilbake i tid til tida eg var heime med mine 3 førstefødte. Ein meget travel periode kor heimen var arena for alt frå heftige slosskampar til togbanar frå terassedør i ståva til kjøkkensbenk (ca 14m ) Ymse og vonde tråkk på desse skarpe, dog fantastiske legoklossane som aldri fulltallige fant vegen tilbake i boksane, er ikkje det eg saknar mest i verda. 

Heimen blei mitt slott og husa også inderlig fredsmekling både rundt, over og under bord. Nokre gonger var det fredsmekling med berre bordet faktisk- då ungane som kriga faktisk hadde stukke av! 

Eg kjende meg for det meste heldig som fekk være heime med trolla desse åra. Men det å være heime for meg gjorde også at endretrangen blei større. Eg skulle endre alt egentlig, alltid skulle eg endre meg sjølv til det betre, eg ville til tider endre ungane mine evnt byte dei inn i nokre veloppdradde, eg meinar eg har hørt at dei er meir veloppdradde jo lengre sør ein kjem på øya vår. 

Eg ville endre på alt egentlig! Huset, skuffer i kjøkken, og ommøblering blei noko eg utførte med livet/ryggen som innsats! Og det folkens, det kjentes heilt vidunderleg. Tenk at med litt(!) innsats så blei ståva mi eller arbeidsplassen/slagmarka om du vil heilt ny. Denne tutta lika ikkje å stå på stedet hvil nemligt. 

Men det var ikkje alle i min familie som stod på stolar og utbasunerte sin begeistring over mammas spillopper. Det kunne faktisk henda at dei ikkje fant stolane eg ville dei skulle stå på eingong.    

Eller at mamman hadde gjemt nokre kablar eller adaptere til radiostyrte bilar eller endå verre... ho hadde til og med kasta dei. 

Til poenget; Forandring fryder- men ikkje alltid, og ikkje for alle. Nokre gonger er likevel forandring nødvendig dersom ein skal kjenne livet godt. Og med forandring følgjer endring. Og dette kjære venner er det eg vil drive litt forskning på, fram mot mitt første møte med deg. 

Kva gjer store eller mindre endringar med oss?
Kan vi gjere noko med endringane?
Kva når endringa ikkje er styrt av deg?
Kva når du er totalt uforberedt?
Kva med framtida?
Kan du ta kontroll i dette når du ikkje er skyld i, eller enda verre, ikkje eingong medviten om endringane? 
Kva om endringa forandrar meg eller andre, eller livet slik eg kjenner det?! 

Januar er her, herlige og nødvendige januar, kor ein får påvist, oppdagar, evnt skjuler BMI og ein tar oppgjer med ting ein har i - og rundt livet.  Den store mnd for endringar, då(!) skal vi endre både oss sjølv og andre i livet vårt, ja, sjølve livet skal endrast! Svære draumar blir til store skuffelsar når februar kjem og du innser at verken du sjølv eller livet ellers lever opp til mål og forventningar om endring. 

Derfor velger eg og fokusére på slutten av januar, når forsidene på ukeblada nesten igjen er fri for slankekurar eller dei paradoksale ekstraheftene med kakeoppskrifter dei alltid festar på slankeblada sine. 

Eg tenker nemligt at eg skal gi meg sjølv ein siste mulighet, ein siste reise i dette med helse, trivsel og sinnero (og trivselsvekt også for den del) . Kva endringar kan eg gjere for at livet mitt skal bli godt nok og kva gjer eg med- og i dei endringane eg ufrivilligt har landa i. 

Eg gledar meg til å reise innover i meg sjølv med hjølp av gode gjester i panelet og eg gledar meg til vi skal le litt saman. Eg gledar meg aller mest dersom du vil komme å bli med meg desse kveldane. Eg lovar både alvor og at du får flira i skjegget/sminkå. 

"Tirsdagsgodt" blir ein happening på kulturhuset på Åkra og det er for damer og menn i alle aldre frå alderen 15 og oppover til 100 år. Kom åleine eller som par, som venninder eller kompisar, dette blir kjekt uansett, og eg håpar og trur du vil kjenne godfølelsen når du går ut i kvelden. 

Sirka siste tirsdagen kvar mnd treffest me i hovedsalen kl 19.30 og er ferdige til 21.30. (Innlagt pause) Dørene er opne til kl 22.00 så det blir tid til drøs om ymse! 

Billettpris er 230 kr og selges via Sprudlekroken. 

Imorgon vil eg skrive kvifor eg vil ha Tirsdagsgodt  som min jobb. Håpar du vil være med meg da også- me snakkast!